Grunnstønad og hjelpestønad er ytelser fra folketrygden som skal kompensere for nødvendige og varige ekstrautgifter og hjelpebehov som følge av varig sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse. Ordningene er ikke behovsprøvde og gis uavhengig av inntekt og formue.
Satsene har over tid ikke holdt tritt med kostnadsutviklingen. Grunnstønad sats 1–4 har i lange perioder stått uendret, og i statsbudsjettet for 2025 ble satsene for grunn- og hjelpestønad ikke justert. Når satsene står stille mens prisene stiger, synker den reelle verdien av ordningene, og en større del av ekstrautgiftene må dekkes av den enkelte selv.
Kommunene kan ikke kreve egenandel for personlig stell og egenomsorg, men står fritt til å fastsette egenandel og betalingssatser for praktisk bistand som ikke gjelder personlig stell, inkludert BPA. Egenandelen kan ikke overstige kommunens selvkost, og for husholdninger med samlet nettoinntekt under 2G finnes et lovbestemt maksimalbeløp.
NHFs kartlegging «Hva koster likestilling deg?» (2025) dokumenterer store forskjeller mellom kommunene. Noen kommuner har fritatt BPA for egenandel, mens andre krever flere tusen kroner i måneden for samme tjeneste. Med en husstandsinntekt over 5G må man i Halden betale om lag 11 900 kroner i måneden, mens man i Orkland betaler 2 296 kroner for tilsvarende hjelp. Rapporten viser også at flere kommuner beregner selvkost feil og dermed tar mer betalt enn de har adgang til.
Egenandelsforskriften § 9 slår fast at egenandelen ikke kan settes høyere enn at man beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det finnes ingen veileder for hva dette betyr i praksis, og ingen instans har ansvar for å kontrollere at kommunenes selvkostberegning er riktig. At egenandelen beregnes ut fra husstandens samlede inntekt, gjør også at mange ikke blir økonomisk selvstendige fra sin partner.
