Første del av 1900-tallet: vanføreomsorg og kristen veldedighet
Tidlig på 1900-tallet kalte man funksjonshemmede for vanføre. Alle tiltak for funksjonshemmede var underlagt den såkalte vanføreomsorgen, som dreide seg om enten medisinsk behandling eller yrkesopplæring. Funksjonshemmede hadde få rettigheter. Flere vanførehjem, der funksjonshemmede kunne leve og bo, ble opprettet.
I 1920-årene vokste det fram et nettverk av lag og foreninger i Norge. De fleste var religiøse og ivret etter å drive veldedighet. Så også overfor de vanføre. Dette var også opprinnelsen til Norges Vanførelag, som ble stiftet på et konstituerende styremøte i januar 1931.
Etterkrigstiden: organisasjonsvekst og rettighetskamp
I etterkrigstiden økte antallet funksjonshemmede i Norge. Dels skyldtes dette et stort antall krigsskadde, dels de store poliomyelitt-epidemiene på 40- og 50-tallet og diagnostiseringen av cerebral parese fra 1950.
I denne perioden fikk vi en vekst i velferdsordningene og behandlings- og rehabiliteringstilbudene. På 50-tallet oppsto også de norske trygdeordningene, og det ble bygget enda flere vanførehjem. Også medisinen var i sterk utvikling. Synet på funksjonshemmedes arbeidsevne endret seg, og man startet opp med yrkesmessig attføring.
Medlemsmassen i Norges Vanførelag vokste. Norges Vanførelag fokuserte fremdeles på hjelpearbeidet for de vanføre. Kvinneforeninger og syklubber ivret etter å hjelpe, det ble strikket og sydd og arrangert utlodninger til inntekt for de hjelpetrengende. På slutten av 50-tallet begynte imidlertid mange funksjonshemmede å protestere mot den offer-/mottakerrollen de ble satt i. De ville bort fra den kristne barmhjertighetsideologien og ville kjempe for samfunnsmessig rettferdighet.
60- og 70-tallet: opprør, rettighetskamp og navneendring
60-tallet var velferdsepoken over noen i Norge. Helsesektoren fikk større prioritet. Flere viktige rettigheter ble vedtatt. Lov om sosial omsorg fra 1964 garanterte for sosiale tjenester man ikke tidligere hadde hatt. I denne perioden vokste det fram politiske miljøer som kjempet for sosial likhet og sterkere rettigheter. Integrasjonstanken, ideen om at funksjonshemmede er som alle andre mennesker og en naturlig del av samfunnet, slo også rot. Man begynte å fokusere på at også samfunnet må tilpasse seg funksjonshemmedes behov, og ikke bare omvendt. Fokuset på tilgjengelighet og samfunnsplanlegging startet i 1965.
I denne perioden søkte man også å finne ord og begreper som, i motsetning til datidens begrep «vanføre», ikke fokuserte på kroppslige mangler. Ordet handikap ble tatt i bruk. Etter hvert ble dette erstattet av funksjonshemmet.
Fra 1965 begynte et aktivt interessepolitisk arbeid i Norges Vanførelag. Det ble gjort mange henvendelser til politikere i Storting og regjering, man brukte media til å skaffe oppmerksomhet om saken, det ble arrangert konferanser og demonstrasjoner. Innad ble det stilt krav om at funksjonshemmede selv skulle sitte ved roret. Det vokste fram sterke ungdomsmiljøer, men også foreldreforeningene ble mange. Det oppsto et skille mellom sentralleddet og distriktene, der sentralleddet frontet en moderne ideologi mens distriktslagene holdt på veldedighetstankegangen og –arbeidet. Medlemstallet i de tradisjonelle lagene begynte å falle.
Landsmøtet i 1974 blir kalt et av de viktigste i Norges Handikapforbunds historie. Her skiftet organisasjonen navn til Norges Handikapforbund og endret profil fra å være en organisasjon for funksjonshemmede til en organisasjon av funksjonshemmede.
80- og 90-årene: Kamp for sosial rettferdighet og et selvstendig liv
Den økonomiske nedgangen på 80-tallet førte til et politisk oppsving for høyresiden. Det ble klima for privatisering og redusert offentlig forbruk. Tidligere løfter om samfunnsendringer som ville gi funksjonshemmede mulighet for deltakelse, ble nå ikke fulgt opp. Organisasjonen viste politisk slagkraft, og det ble gjennomført flere demonstrasjoner mot innstramminger og kutt.
NHF begynte sitt arbeid for retten til selvstendig liv, rettssikkerhet og brukerstyring. Det ble startet prøveprosjekter med brukerstyrt personlig assistanse. Man begynte å jobbe for innføringen av hjelpemiddelsentralene i Norge.
Interessen for diagnoserettet arbeid ble vekket, og NHFs landsforeninger oppsto. Medlemstallene begynte igjen å stige. Råd- og veiledningstjenesten ble igangsatt. Organisasjonsleddene var både sosiale møteplasser, politiske pressgrupper og diagnosefellesskap. I 1981 startet NHF sitt internasjonale arbeid.
Det tjuende århundre – regionalisering og likestillingskamp
I 2003 ble det gjennomført en storstilt regionalisering i Norges Handikapforbund. Fylkesleddene i organisasjonen ble samlet til ni regioner som skulle dekke tilnærmet det samme tilbudet i hele landet og sikre god koordinering av NHFs arbeid.
Norges Handikapforbund endret i denne perioden fokus fra rettighetskamp til likestillingskamp. Man lanserte samfunnsmodellen, som beskriver hvordan samfunnsforholdene skaper hindringer for funksjonshemmedes livsutfoldelse og muligheter. Diskrimineringskurs ble gjennomført over hele landet. I lys av diskrimineringstankegangen ble universell utforming en viktig kampsak.
NHFs viktigste seire de siste tiårene
De siste tiårene har Norges Handikapforbund vært med på å flytte funksjonshemmedes rettigheter fra å bli sett på som et spørsmål om omsorg til å bli anerkjent som et spørsmål om menneskerettigheter og likestilling.
Den største seieren er at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) etter flere tiår med målrettet påvirkningsarbeid nå er en tatt inn i menneskerettighetsloven. Dette gir funksjonshemmedes rettigheter en langt sterkere juridisk vern og markerer et historisk skifte i kampen for likestilling. CRPD har vært en av NHFs viktigste politiske kampsaker og representerer et gjennombrudd som vil få betydning i generasjoner framover.
Samtidig har NHF bidratt til viktige gjennomslag for universell utforming, sterkere vern mot diskriminering, utvikling av BPA som et likestillingsverktøy, bedre tilgjengelighet i transportsektoren og styrking av hjelpemiddelordningene. Gjennom systematisk påvirkningsarbeid har organisasjonen bidratt til at funksjonshemmedes erfaringer og stemmer i dag har en langt tydeligere plass i samfunnsdebatten enn tidligere.
Kampen er ikke over. Men det vi vet etter snart 100 års kamp er at når funksjonshemmede organiserer seg og krever sine rettigheter, kan samfunnet endres. Vår kamp og vår historie er grunnlaget for å fortsette vår oppgave som en organisasjon som bidrar til et samfunn som er bedre for oss alle.
I dag er Handikapforbundet en bred menneskerettighetsorganisasjon, med 12 landsforeninger for ulike diagnosegrupper og livssituasjoner, 9 regioner og lokallag i hele landet.
